Gruvedrift på havbunnen i Arktis satt på vent til 2029: nå viser en ekspedisjon hva som står på spill

Striden om gruvedrift på havbunnen i Arktis er en av de mest betente miljøsakene i Norge. I 2024 åpnet norske myndigheter et enormt havområde for leting etter dyphavsmineraler, men etter kraftig motstand er planene nå satt på vent til minst 2029. Samtidig har forskere begynt å kartlegge hva som faktisk finnes der nede.

Bakgrunnen er jakten på kritiske metaller. På havbunnen i norsk Arktis finnes forekomster av metaller som kobolt, nikkel og sjeldne jordarter, som er svært ettertraktede til batterier, elbiler og annen grønn teknologi. Tilhengerne mener havbunnen kan lette presset på landbaserte forsyningskjeder, mens kritikerne advarer mot uopprettelige skader.

Et havområde nesten på størrelse med Italia

Omfanget av åpningen er svimlende. Området som ble åpnet for mulig gruvedrift, er på om lag 250 000 kvadratkilometer, altså nesten like stort som Italia. Det ligger i Norges økonomiske sone i Arktis, for det meste nord for polarsirkelen og nær Svalbard, i noen av de mest sårbare og minst utforskede havområdene i verden.

Prosessen startet i januar 2024, da Stortinget godkjente forslaget om å åpne for kartlegging med 80 mot 20 stemmer. Planen var at de første letelisensene skulle deles ut kort tid etter, slik at selskaper kunne begynne å undersøke forekomstene av blant annet polymetalliske sulfider og koboltrike manganskorper nede på dypet.

Ekspedisjonen ned til 3000 meter

Mens politikerne kranglet, dro forskere ut for å se med egne øyne. En ekspedisjon i regi av Greenpeace utforsket havbunnen i Arktis utenfor Norge, der fjernstyrte farkoster dykket helt ned til 3000 meters dyp. Oppdraget varte i om lag en måned og hadde som mål å samle bevis om det sårbare livet som en eventuell gruvedrift kan komme til å true.

Interessen var enorm. Direktesendingene fra dypet ble fulgt av mer enn 450 000 seere i sosiale medier, som fikk se en verden svært få mennesker noen gang har vært vitne til. Blant funnene var en sjelden dumbo-blekksprut, som ble ekspedisjonens maskot, og over 400 svampeprøver, hvorav flere kan tilhøre arter som er helt nye for vitenskapen.

Forskerne understreker hvor skjørt dette økosystemet er. Anne Helene Tandberg fra Universitetet i Bergen, som deltok på ekspedisjonen, forklarte at svært mange av artene er langlivede og får svært få avkom, slik at de har liten evne til å bygge seg opp igjen dersom noe skjer. Havdypet lider allerede under en rekke problemer, påpekte hun.

Politisk dragkamp

At planene ble stanset, skyldes ren politisk hestehandel. Den 1. desember 2024 ble åpningen reversert gjennom budsjettforhandlinger, da Sosialistisk Venstreparti, med sine åtte mandater, truet med å trekke støtten til statsbudsjettet med mindre regjeringen la lisensprogrammet på is. Dermed ble letetillatelsene utsatt med minst ett år av gangen.

Mindretallsregjeringen til Arbeiderpartiet og Senterpartiet, ledet av statsminister Jonas Gahr Støre, måtte gi etter. SV-politikeren Lars Haltbrekken oppsummerte strategien slik: når vi har stanset det i ett år, vil vi kunne stanse det i enda ett år, og enda ett år, og enda ett år. Motstanden kommer nemlig fra mange hold samtidig.

Alliansen mot gruvedriften er bred. Den omfatter miljøorganisasjoner som Greenpeace Nordic, fiskerinæringen, norske fagforeninger og forskere, i tillegg til Europaparlamentet, som har uttrykt bekymring for konsekvensene. Kritikerne peker på at de miljømessige risikoene fortsatt er dårlig forstått, og at det finnes nok mineraler tilgjengelig på land.

Veien videre

Industrien har likevel ikke gitt opp. Gruveselskapet Green Minerals har tidligere sett for seg et første letetokt i 2026 og drift før 2030. Med utsettelsen til minst 2029 er tidsplanen kraftig presset, men spørsmålet om havbunnsmineraler er langt fra lagt dødt, og det kan blusse opp igjen ved hvert nytt statsbudsjett eller valg.

For Norge handler dette om mer enn mineraler. Landet har bygget mye av sin velstand på ressurser fra havet, fra fisk til olje og gass, og dyphavsmineraler kan bli neste kapittel. Samtidig ønsker Norge å fremstå som en ansvarlig havnasjon, og en storstilt gruvedrift i et nesten uutforsket økosystem setter dette omdømmet på prøve.

Det store spørsmålet er om kunnskapen rekker å ta igjen ambisjonene. Ekspedisjoner som denne skal gi det vitenskapelige grunnlaget som i dag mangler, før en eventuell gruvedrift settes i gang. Frem til minst 2029 er havbunnen i Arktis fredet fra boret, men debatten om hva som skal skje deretter, er bare så vidt begynt.