Norge lyser ut 70 nye oljeblokker mens klimaregnskapet strammer til: 38 av dem ligger i Barentshavet

Regjeringen har lyst ut 70 nye leteområder for olje og gass på den norske kontinentalsokkelen gjennom den årlige konsesjonsrunden TFO 2026. Utlysningen kommer samtidig som spenningen mellom Norges klimamål og fortsatt oljeekspansjon blir stadig tydeligere, og den plasserer en betydelig del av den nye letevirksomheten helt nord i det sårbare Barentshavet.

Fordelingen av de nye blokkene forteller sin egen historie om hvor Norge nå retter blikket. Av de 70 nye områdene ligger hele 38 i Barentshavet, mens 10 er i Norskehavet og 22 i Nordsjøen. Selskapenes søknadsfrist i TFO 2026 er satt til 1. september 2026 klokken 12, og regjeringen tar sikte på å tildele nye utvinningstillatelser tidlig i 2027.

Fra regjeringens side er budskapet at Norge fortsatt trenger olje- og gassnæringen. Energiminister Terje Aasland understreket betydningen av utlysningen, og uttalte at «derfor er dagens utlysning og tilhørende utvidelse av TFO-området viktig». Etter årets utvidelse dekker TFO-ordningen nå størstedelen av det tilgjengelige arealet på norsk sokkel, mot 75 blokker i fjorårets runde.

Klimaregnskapet

Bakteppet er et norsk klimaregnskap som beveger seg i riktig retning, men langsomt. Ifølge Miljødirektoratet var de norske utslippene av klimagasser på 44,1 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2025, en nedgang på 13,9 prosent siden 1990. De viktigste utslippskildene er olje- og gassutvinning, industri, veitrafikk og annen transport.

Nettopp olje- og gassutvinning er kjernen i paradokset. Utslippene fra denne sektoren var på 10,9 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2025, og har økt med hele 32 prosent siden 1990. Mens Norges samlede utslipp har gått ned, har altså selve produksjonen av olje og gass blitt en stadig tyngre post i regnskapet, og den forblir en av de største enkeltkildene i landet.

Det som ikke telles

Den kanskje viktigste delen av regnestykket dukker likevel ikke opp i de norske tallene. Miljødirektoratet påpeker at Norge eksporterer store mengder olje og gass, mens utslippene fra selve bruken bokføres i det landet der oljen faktisk brennes. Det betyr at det klimaavtrykket norsk petroleum setter når den forbrennes ute i verden, ikke inngår i Norges offisielle klimaregnskap.

Dette er en av grunnene til at fortsatt oljeekspansjon vekker strid. Kritikerne peker på at Norge kan vise til fallende utslipp hjemme samtidig som landet fortsetter å pumpe opp og selge fossil energi som slipper ut store mengder CO2 andre steder. Å åpne 70 nye leteområder blir dermed lest som et signal om at oljealderen langtfra er over, uansett hva klimamålene sier.

Striden om Arktis

At så mange som 38 av blokkene ligger i Barentshavet, gjør debatten ekstra betent. Havområdene i nord regnes som spesielt sårbare, med kaldt klima, viktige fiskeressurser og økosystemer som er følsomme for forurensning og inngrep. Å flytte letevirksomheten lenger nord møter derfor motstand fra både miljøorganisasjoner og deler av fiskerinæringen, som har levert innspill i høringen.

Regjeringen holder på sin side fast ved at næringen er avgjørende for norsk økonomi. Statsminister Jonas Gahr Støre har fremhevet at petroleumsvirksomheten er viktig for verdiskaping, arbeidsplasser, finansiering av velferd og for europeisk energisikkerhet, et argument som har fått ekstra tyngde etter energikrisen og behovet for stabile gassleveranser til Europa.

Veien videre

De neste månedene blir avgjørende for hvordan årets runde ender. Med søknadsfrist 1. september 2026 og planlagt tildeling av nye utvinningstillatelser tidlig i 2027, vil det snart bli klart hvor stor interessen fra selskapene faktisk er, og hvilke av de utlyste områdene som til slutt blir gjenstand for konkret leting og mulig utbygging.

For Norge spisser dette til en dobbeltrolle landet har levd med lenge. På den ene siden reduseres utslippene hjemme, og ambisjonen om et lavutslippssamfunn ligger fast. På den andre siden bygges det ut nye leteområder som kan holde oljeproduksjonen oppe i tiår framover. Hvordan disse to sporene skal forenes, blir et av de mest betente spørsmålene i norsk klima- og energipolitikk i årene som kommer.