Grønn energi, grå soner: hva skjer egentlig med dyrene når vindturbinene kommer til skogen?

Vindkraft har lenge stått som et av de fremste symbolene på kampen mot klimaendringene, en ren kilde til energi som skal ta oss bort fra fossil forurensning. Men bak de snurrende bladene skjuler det seg et ubehagelig spørsmål: hva koster egentlig denne grønne revolusjonen for naturen rundt oss, et spørsmål vi overraskende nok knapt har svar på.

Et påfallende kunnskapshull

Man skulle tro at etter årevis med utbygging av vindkraft, ville vi ha god oversikt over konsekvensene for dyrelivet. Virkeligheten er en helt annen, for ifølge norske forskere finnes det lite eller ingen forskning på hvordan vindturbiner faktisk påvirker pattedyr i skoglandskapet, et påfallende hull i vår kunnskap om naturen.

Mens diskusjonen om fugler og vindturbiner har fått mye oppmerksomhet, har de firbeinte innbyggerne i skogen blitt oversett. Nå er imidlertid forskere i gang med studier for å forstå hvordan utbyggingen av vindkraft påvirker de ville dyrene, i et forsøk på å fylle dette tomrommet før det er for sent.

Den virkelige trusselen mot naturen

For å forstå hvorfor dette er så viktig, må vi løfte blikket og se på det store bildet. Selv om klimaendringene ofte dominerer overskriftene, er det en annen faktor som utgjør den aller største trusselen mot norsk natur akkurat nå, nemlig hvordan vi mennesker bruker og bygger ned arealene rundt oss.

Tallene fra Artsdatabanken er nedslående og taler sitt tydelige språk. Hele 89 prosent av de truede artene i Norge er betydelig påvirket nettopp av oppdyrking og utbygging, mens over 80 prosent av de truede naturtypene, som for eksempel våtmarker, er blitt kraftig redusert av de samme årsakene.

Dette setter vindkraftdebatten i et nytt og mer nyansert lys. Enhver storstilt utbygging, enten det gjelder veier, hyttefelt eller nettopp vindkraftanlegg, legger beslag på verdifulle naturområder og biter av det puslespillet som utgjør leveområdene for utallige arter, ofte uten at vi ser den fulle konsekvensen.

En vanskelig balansegang

Her ligger selve kjernen i det grønne dilemmaet vårt. På den ene siden trenger vi desperat ren energi for å kutte klimagassutslippene og bremse oppvarmingen, mens vi på den andre siden risikerer å ofre den samme naturen vi prøver å beskytte, dersom utbyggingen skjer uten tilstrekkelig kunnskap om følgene.

Det er nettopp derfor forskningen som nå settes i gang er så avgjørende. Uten å vite hvordan turbinene påvirker alt fra hjortevilt til smågnagere i skogen, famler vi i blinde når vi skal veie klimagevinsten opp mot tapet av biologisk mangfold, og risikerer å ta beslutninger vi senere vil angre på.

Skogen som klimavåpen

Paradokset blir enda tydeligere når vi husker på hvilken rolle skogen selv spiller i klimaregnskapet. I skog- og arealsektoren har Norge nemlig et betydelig opptak av CO2 i tillegg til utslippene, noe som betyr at intakte skoger aktivt bidrar til å bremse klimaendringene ved å binde karbon.

Å bygge ned skog for å sette opp anlegg som skal bekjempe klimaendringer kan dermed i verste fall bli en form for selvmotsigelse, der vi svekker naturens egen evne til å hjelpe oss. Denne innsikten understreker hvor kompleks og sammenvevd hele problemstillingen egentlig er.

Veien videre krever kunnskap

For å håndtere denne floken har Norge nå opprettet flere nasjonale forskningssentre viet til bærekraftig arealbruk, der ett av dem skal utvikle praktiske løsninger for sektorer med stort press på arealene, blant annet skogbruk, landbruk, reindrift og energi. Målet er å finne en vei som ivaretar både klima og natur.

Til syvende og sist handler det om å erkjenne at den grønne omstillingen ikke kan skje for enhver pris. Skal vi lykkes med å redde klimaet uten samtidig å tømme skogene for liv, må beslutningene bygge på solid kunnskap, ikke på antakelser. Først da kan vi sikre at vindturbinenes summing ikke overdøver stillheten fra en natur i ubalanse.